Nestekjærlighet en regntung dag

Når været er på det varmeste, ligger temperaturen ved kysten rundt 34-39 grader. I motsetning til kystområdene, var Pleiku provinsen preget av regn, regn og atter regn i år. Det hadde regnet uavbrutt i en hel uke nå. Hjertet mitt blødde når jeg tenkte på at for å ha råd til skoleutgiftene, måtte mange fattige familier selge paddy (ris før skallet tas av), eller selge griser og hønser som egentlig ikke var store nok. Eller ta opp lån på 100.000 VND (ca. 35 NOK), som fordoblet seg mange ganger etter 3-4 måneder når avlingstiden var omme. Familiene var fullstendige klare over at de fikk svært dårlige priser, men det var ikke mye å velge mellom. Derfor måtte jeg trosse regnværet for å overrekke de fattige studenter og elever stipend før skolestart.

Klokke 05.30 var jeg og min reisevenn Nhung på plass på dagens første buss til Kontum provinsen. Nhung var en gammel venn av meg. Han slo alltid følge med meg når jeg dro på veldedighetsreiser. Da bussen kom til Daklak provinsen, over riksvei 16 mellom Buon Ho og E H’leo, var det stumpende mørkt ute. De regntunge skyene som vi hadde sett, bare pøste ned. Bussjåføren måtte bruke fjernlys for å se veien. Han måtte bremse ned farten mange ganger. Innimellom klaget han:

”For et vær! Det har regnet slikt dag og natt i en hel uke. Som om alt vann er samlet på dette område. Mange veier blir helt ødelagte. Plantasjene og åkrene råtner. Stakkars folk!”

Reisen var lang, kjedelig og slitsom. De fleste på bussen hadde sovnet. Ingen hadde lyst til å føre noen samtale med sjåføren.

Langs veien lå det svært enkle hus bygd av bambus og halmstrå. Hvor lenge kunne de stå imot vannet som begynte å samle seg opp til flom? Og hvor skulle de som bodde der, gjøre av seg når husene deres var skylt bort? De var mine landsmenn, men de var født med en svært uheldig skjebne. Jeg tenkte på mine fattige venner og de fattige minoritetselevene ved navn Y Bruk, H’ nher, A Jit, Y Blư, A Pửng, Y Thoar, Y…. Navnene fikk meg til å tenke på deres harde liv. For 30 år siden da jeg kom hit for første gang i forbindelse med veldedighetsarbeid, ble jeg rørt av de vanskelige kårene her. 30 år senere var det ikke noen forbedringer å se. Livet var fortsatt plaget av fattigdom, sykdom og kunnskapsmangel. Forskjellen var vel at åkrene ble det mindre av. I stedet vokste det store gummi- og kaffeplantasjer, og store, overdådige villaer som tilhørte noen rikfolk som ikke engang var herfra. Bussen hadde et lite opphold i Pleiku kl.12.30 for å fylle på drivstoff. Fjellet var dekket av regn. Noen minutter etterpå satte vi kurs mot Kontum. Da bussen kjørte på broen Dakbla, la jeg merke til hvor kraftig vannet rant fra fjellet. Det føltes som om vannet ville ta med seg selve fjellet. Jeg var veldig bekymret for de ustødige husene ved bekkene og fossene Kon Ko Banh, Kon Ko Mahr, Kon Ko Tu. Ville de overleve dette uværet?

Vi var framme i Kontum, men ingen hadde lyst til å gå av bussen for så å komme ut i det voldsomme regnet. Nhung og jeg tenkte å ta taxi til gjesthuset. Plutselig fikk jeg øye på Binh, Trung, Huy, A Jit som hadde ventet på oss. Jeg hadde glemt å ta med regntøy, og vennene mine hadde ikke tatt med noe ekstra. A Jit, en ungdom fra minoritetsgruppen, tok av seg sitt regntøy og ga det til meg enda jeg hadde sagt nei takk. Han insisterte:

”Jeg trenger egentlig ikke noe regntøy. Jeg er sterk som en okse, som en tiger, som en leopard. Går du derimot i regnværet uten dette, vil du bli syk med en gang”.

Vi kjørte i alt tre mopeder - ut i regnet igjen. Vi ble ferdige med middagen i en fei. Regnværet hadde satt ut telefonlinjen. Mobilene hadde ikke dekning her oppe. A Jit fikk oppgave i å kjøre meg til landsbygda Kon h’Ring for å informere studentene og elevene derfra om å komme og ta imot stipend dagen etter. A Jit var kjent for å være tøffest på mopeden her på fjellskogen. Han ble minnet om å ikke kaste meg av veien. Han bare smilte. Det var et vakkert smil som viste frem hele hans personlighet: snill, ærlig og enkel slik som fjellfolk er. Det regnet kraftig. Veien var ikke asfaltert. Det var glatt. Og masse hull og humper her og der. A Jit kjørte fort. Mopeden svingte fort fra venstre til høyre og så til venstre igjen. Jeg ble livredd og angret på at jeg hadde basert livet mitt på flaks ved å dra ut i dette været og på denne måten. A Jit snakket hele veien. Jeg antok at han prøvde å fortelle meg et eller annet, men det var umulig å høre. Vi kjørte gjennom mange farlige svinger, og forbi mange landsbyer langs skogkanten. Etter en lang stund hørte jeg A Jit skrike:

”Å nei, brua Sak Kø Wel er ødelagt. Vi kan ikke dra til Koh h’Ring!”

Vi gikk av mopeden. Det sto mye folk ved brua. Blant annet så jeg noen som drev med sykehjelp. Vi ble fortalt at bærekonstruksjonen på den ene siden av brua hadde råtnet og gitt seg. På grunn av mørket hadde noen kjørt rett ut i vannet. To døde og en alvorlig skadet. A Jit bad noen minoritetsmennesker gi beskjed til studentene og elevene om stipendutdelingen i morgen. Så snudde vi. På hjemveien stakk vi innom barnehjemmet i Vinh Son og bad lederen der (Y Blu) informere elevene om stipendutdelingen. Da vi kom hjem, var vi gjennomvåte. Jeg hadde feber og hostet hele kvelden. Jeg hadde merket at jeg ikke var helt i form i det siste. Dro jeg ut i regnværet og ble våt, så kom garantert feberen. Det dreide seg stort sett kun om feber, og ikke noe alvorlig.

Heldigvis var det oppholdsvær dagen derpå. Det var svært overskyet. Innimellom kom det noen lysstråler. Klokke 09.00 var alle barna samlet på barnehjemmet Vinh Son. Mange foreldre var også tilstede. Etter en kort oppsummering fikk totalt 15 elever og tre studenter tildelt utdanningsstipend. Hver student fikk 4.021.629 VND som tilsvarer 200 USD. Hver elev fikk 2.010.816 VND. A Blir holdt en liten tale der han takket fadderen sin og Fondet for Nestekjærlighet viet.no, samtidig lovet han at han skulle gjøre sitt beste på skolen. En av foreldrene ved navn A Bluk ville også uttrykke sin takknemlighet. Til sist fikk hver student og elev en liten gavepakke. De 153 barna fra barnehjemmet fikk også en pakke hver. Det bestod av litt godteri og melk. Barna danset og sang og var overlykkelige. Jeg ble også kjempeglad på vegne av dem. Jeg snakket litt med noen foreldre og Blu, en minoritetskvinne som hadde ansvar for dette barnehjemmet, om de problemene de stod overfor og om de små ønskene barna hadde. Det var en stor glede å få vite at to studenter som skulle fortsette på universitet og en som nettopp var kommet inn, men gleden ble overskygget av nyheten om at Y Salin måtte slutte etter bestått videregående skole for å jobbe hjemme på landsbygda. For meg var den nyheten tung å bære. Formålet til Fondet for Nestekjærlighet viet.no er å støtte de unge under utdanning slik at de selv, familien deres og minoritetssamfunnet de lever i skal kunne få en lysere fremtid. Men Y Salin hadde gitt opp drømmen sin. Han hadde valgt et enkelt liv på landsbygda fremfor en høyere utdanning. Stipendutdelingen i Kontum provinsen ble avsluttet kl. 12.30. Ute hadde det begynt å pøse ned. De unge satte kursen hjemover i pøsregnet. Jeg ble svært rørt….

Fjellbygda, en regntung sesong, 8/8/2008

Khiem Ai - Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen