ÅRETS FØRSTE BLOMSTER
De siste dagene hvert år pleier å være meget hektiske. Da blir jeg som regel overveldet av arbeid. I jule- og nyttårstiden 2009 besøkte jeg og delte ut gaver til foreldreløse barn, funksjonshemmede barn og syke enslige gamle i fjerne områder rundt om i landet. Så var det repetisjon og forberedelse til tentamen, så sto sensur av tentamen for tur. Etterpå oppsummering av semesteret, etc… Forsinkelse i ett ledd ville ha dominoeffekt og føre til masse stress. Allikevel var jeg på plass på Universitetet i Nha Trang. Det var skoleavslutning og seremoni for utdeling av bachelorgraden. En del av avgangsstudentene var de som hadde fått stipend fra Fondet for Nestekjærlighet viet.no.
De siste to ukene hadde jeg blitt nedringt av studentene. I tillegg hadde de bombadert innboksen min. De tryglet og bad meg om å komme til skoleavslutningen: ”Kan du være så snill å komme? Vi har jobbet hardt med skolen i alle fire årene. Skoleavslutningen er en stor dag for oss. Dette er et stort øyeblikk i livet vårt. Vi vil så gjerne dele det med våre nærmeste. Foreldrene våre bor så langt unna og har ikke råd til å komme. Fadderne bor langt borte, i Norge. Du er den eneste som har mulighet til å komme på vegne av Fondet og foreldrene våre”.
Noen er raske til å si: ”Dessuten må du kle deg opp. Vi skal ta bildet sammen. Et bilde som vi vil ta med inn i livet”.
Jeg kom veldig tidlig for å ha tid til å gå rundt i universitetsområdet for å kalle fram gamle og gode minner. Det var nesten 40 år siden sist jeg var her. Her var Seminaret for Lasan Klostersamfunn som lå oppe på en ås. Lenger nede var det en fiskerlandsby nær Nha Trang badestrand. Det blå havet strakk seg utover mot det uendelige. Jeg pleide å stå her på åsen og nyte soloppgangen og se båtene surfe over bølgene på vei ut på fangst. Herfra pleide jeg å betrakte solnedgangen og de små fiskebåtene på vei hjemover etter en lang dag. På ettermiddagene kunne man se turister som skyndtet seg tilbake fra Hon Chong. De var to svært forskjellige livssituasjoner som befant seg på ett og samme sted. De gjorde alltid inntrykk på meg. På den andre siden av skolen lå Det protestantiske teologiske fakultet. Etter 1975 var mange kristne institusjoner blitt omgjort til gjestehus, hotell eller nattklubber. Seminaret for Lasan Klostersamfunn kunne fortsatt være en læreinstitusjon. Rundt omkring hadde det vokst opp nye hus og villaer. Hvis man skulle sammenligne det gamle bildet fra den gangen jeg gikk her, var det ikke til å kjenne igjen. Forble mine lærere og skolekamerater de samme som før, mon tro? Hvor befant de seg nå?
Da jeg kom til avdeling B på Universitetet, var det allerede stappfullt med folk. Fadderbarna fikk fort øye på meg. Gledelig omfavnet de meg. En av dem sa:
”Stadig så jeg ut i porten. Jeg trodde du ikke kunne komme, og jeg ble så lei meg”.
En annen student spøkte:
”Jeg ville ha boikottet deg, hvis du ikke hadde kommet”.
Etter oppsummering av året som gikk, var det utdeling av sertifikater til 286 nybakte ingeniører og bachelorer. De gikk ti og ti opp på scenen for å motta vitnemålet. Det var rørende å se hvor glade disse unge menneskene var og hvor mye håp det glimtet i øynene deres da de mottok vitnemålet fra dekanen og blomstene fra familien og vennene. Jeg kom plutselig på en sang: ”….mange strevsomme år har nå passert. I dag ser jeg endelig solen skinner i alles hjerter – i deg, i henne, i ham og i de eldre mødrene….” Ja, jeg har sett en svært fattig landsbydame som hver dag bar tunge salgsboder på skuldrene og vandret lange veier i provinsene Nghe An og Ha Tinh. For hvert skritt hun gikk, tenkte hun på sin datter. Hun skulle gjerne overvære skoleavslutningen til datteren. Hvis hun bare hadde råd til reisen den lange veien til skolen hennes. Hvis hun bare hadde råd til å slippe daglige plikter for en for en eneste dag.
Da naboene visste det, samlet de pengene til kvinnen slik at hun kunne kjøpe seg togbilletter til skoleavslutningen til datteren sin. Da datteren fikk øye på moren, løp hun mot henne. De omfavnet hverandre. Tårer fulle av glede fosset ut. ”Mamma, alt det jeg har fått til, takket være deg, pappa og fadderen min! Æren er deres!” Det var sant. Vitnemålet hun hadde i hånda i dag, var resultatet av alle svetteperlene til faren på åkeren, alle svetteperlene til moren som slet med tunge salgsboder som hun måtte bære på skuldrene fra landsbygd til landsbygd, og det stipendet hun har fått fra sin fadder. Skoleutgiftene hadde ellers vært en for stor byrde for familiens økonomi. Ja, dette vitnemålet var hennes beste måte å takke alle som hadde gjort det mulig for henne.
Skolegang var den unge jentas eneste billett til en mulig fremtid der det fantes et lite glimt av lys. Hun kunne fortsatt huske dager da hun kom sulten til skolen, dager med ett eneste måltid for å kutte ned på utgiftene, og mange tettpakkede dager med både praksis og skole og der det eneste hun hadde i magen var en pakke nudler eller en tørr baguette.
En lysere fremtid hadde nå endelig åpnet seg for henne. All den kjærligheten fra foreldrenes svetteperler og fadderens hjelp var som den nødvendige næringen den lille blomsterknoppen trengte for å kunne blomstre. Og nå, ja, så nydelige de var blitt!
Etter utdelingsseremonien ville alle ta bilder. Disse nybakte ingeniørene og bachelorene ville ha meg på alle bildene. De dro meg fra forelesningssalen til biblioteket og til blomsterhagen…. De var så glade. De blomstret som aldri før. Jeg ble revet med. Jeg var også veldig glad på deres vegne. Jeg var glad for at de endelig hadde bestått livets første store utfordring i kampen mot elendighet og fattigdom.
Om kvelden var kokkedamen og jeg invitert til avslutningsfesten på Studentenes kantine. Kantinen drives av Fondet for Nestekjærlighet viet.no. Den har vært der for fattige studenter i nesten 6 år. Veldedighetsorganisasjonen som hadde opprettet kantinen, ble av en eller annen grunn nedlagt. Akkurat da kom Fondet for Nestekjærlighet viet.no til verden og tok over kantinen. Det var litt annen stemning i kantinen i dag enn vanlig. Det føltes som om studenter fra hele byen var samlet for å være vitne til denne dagen. De jublet idet de så oss. Festen var ikke mindre festlig selv om maten var ordnet av studentene selv. En av jentene var rask til å skryte:
”Kan du se hvor fint vi har pyntet maten og hvor deilig den er?”
”Ja, maten ser fin ut, men jeg kan da ikke si at den er deilig før jeg har smakt på den”, uttykket jeg på en skeptisk måte for moro skyld. Jeg fortsatte: ”Men så rike dere er. Det er jo bare delikatesser fra sjøen!”
”Ja, skolen vår ligger jo i Nha Trang – en strand by – nesten som Sjø-universitet.”
”Åh, er økonomistudenter også sjømateksperter?”
De lo godt. Uanstrengt og fornøyd. De sang og snakket og sang. Jeg tenkte på all den tiden jeg hadde vært sammen med dem, og alle de gangene jeg hadde vært så heldig å bli kjent med dem her i denne kantinen og ved andre anledninger. I morgen deles våre veier.
”Kjære mine barn! Denne dagen er slutten på deres første store utfordring i livet og er starten på deres lange reise inn i livet. Kunnskapene som dere har tilegnet dere skal hjelpe dere i livet deres. Dere skal omsette teori til handling. Livet er som en slagmark der folk kan være ganske hensynsløse, men jeg håper at dere alltid vil være rettferdige, ærlige, pålitelige og modige. Jeg håper at dere ikke vil drive med lureri og skitne spill. Jeg håper at dere vil lære å kjenne livet på en positiv måte. Dere er nå utstyrt med den nestekjærligheten fra deres foreldre og faddere. Se på hva de har gjort for dere, og vær klar over at livet dreier seg ikke bare om å tjene mest mulig penger og å skaffe seg størst mulig makt over andre. Det handler også om nestekjærlighet til og omsorg for deres nærmeste og deres neste. Livet handler om å leve med og for andre. Se rundt dere, det er fortsatt veldig mange uheldige skjebner der ute som trenger hjelp. Det er utallige mange ulykkelige foreldreløse barn, funksjonshemmede barn og ensomme og enslige gamle som tigger overalt. Jeg håper dere vil vise nestekjærlighet til og omsorg for dem. Lev og vær et godt menneske! Det siste jeg vil påpeke er denne folkesykdommen AIDS. Denne er tegnet på svak mentalitet, manglende moral og verdiert. Hvis dere tror at dere er bare en liten note i en sang, en liten stein på et fjell eller en liten dråpe i et hav, slik at det dere gjør ikke er til nytte, da tar dere helt feil. Totalt feil! Husk hva Michel Quoist har skrevet: ”Hvis en note tenker at den aldri kan bidra til å komponere en kjærlighetssang, da blir det aldri noen kjærlighetssanger”. Hvis en liten stein tror at den aldri kan bidre til å forme en vegg, da blir det nok aldri noen hus her i verden. Hvis en liten vanndråpe tror at den aldri kan bidra til å lage en elv, da blir det aldri noen sjø her i verden. Hvis menneskene tror at verden ikke blir forandret på grunn av en liten kjær handling fra et lite menneske, da blir denne verden aldri bedre. Ingen trygghet og rettferdighet. Ingen respekt og ingen harmoni….”
Jeg så på disse nybakte ingeniørene og bachelorene. Det lyste fortsatt i ansiktene deres. Som om det var tusener av blomster som blomstret på ansiktet deres. Ja, de er jo blomster fra Fondet for Nestekjærlighet viet.no. Blomstene ved navn:
1. Anh Tuan Ngo - bachelor i informasjonsteknologi – Universitetet i Hue
2. Van Hung Le – bachelor i pedagogikk og ikt – Universitetet i Hue
3. Van Khuong Hoang – mariningeniør – Universitetet i Saigon
4. Thi My Hiep Nguyen – økonom – Universitet i Saigon
5. Si Thien Phuoc Ho – bachelor i økonomi og administrasjon – Universitetet i Nha Trang
6. Minh Hai Tran - arkitekt – Universitetet i Saigon
7. Kim Linh Nguyen Pham – bachelor i fransk språk – Universitetet i Saigon
8. Thi Kim Phuong Pham – bachelor i miljø og naturressurser – Universitetet i Saigon
9. Thi Kim Phuong Huynh – førskolelærer - Lærerhøgskolen TW2
10. Thi Bich Loan Nguyen – bachelor i spesialpedagogikk – Lærerhøgskolen TW2
11 Y Van - reseptar – Høgskolen i Kontum
12 Nguyen Vu Pham – bachelor i samfunnsvitenskap – Universitetet i Saigon
13. Thi Minh Nguyen – bachelor i fysioterapi - Medisinskolen Truyen Quang
14 Thanh Nhon Nguyen - landbruksingeniør – Universitetet i Vinh, Nghe An
15 Thi Thuy Nguyen – førskolelærer – Lærerhøgskolen Trung Uong 2
16 Thanh Hung Bui – byggingeniør – Universitetet i Da Nang
17. Ngoc Thanh Truc Ho - økonom – Universitetet i Saigon
18. Thuy Tram Anh Nguyen – bachelor i engelsk språk - Universitetet i Da Lat
19. A Blir – bachelor i engelsk språk – Universitetet i Saigon
I tillegg til ovennevnte har fadderne og giverne gjennom Fondet for Nestekjærlighet viet.no bidratt til at 12 foreldreløse minoritetsbarn fra Kontum provinsen har fått vitnemål fra videregående skole. Disse er Y Salinphun, A Khan, A Den, Y He, K Sor Nga Hogan, Y Vuong, Y Thoar, Y Thoah, Y Thuih, osv ….. I dag studerer de på ulike høyskoler og universiteter rundt om i landet. I tillegg har også 56 studenter og elever mottatt utdanningsstipend for skoleåret 2009-2010. Med bidrag fra Fondets givere og ledere har disse unge og fattige menneskene blitt til næringsrike frø som lover store vakre blomster.
Nha Trang, 2. mars 2009
Khiem Ai - Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen
