Om ønsker bare kunne oppfylles

I forkant av hver reise føler jeg nestekjærligheten til mine fattige landsmenn og kjærligheten til mitt hjemland sterkt på kroppen. Barnehjem for foreldreløse og funksjonshemmede barn, eldresentre, bortgjemte landsbyer langt inne i skogene i provinsene Pleiku og Kontum, og fattige landsbyer i provinsene Nghe An, Ha Tinh og Quang Tri er blitt mine favoritt-destinasjoner.

En del av mitt liv består dermed av slike reiser der jeg håper å kunne bringe et lite lys til elendige medmennesker. Lyset kan være alt fra et smil, en prat, en skulderklapp til et håndtrykk. Lyset trenger ikke nødvendigvis være i form av penger eller materielle ting. Lyset er en stor glede i de ellers tunge hverdagene. Når en reise er tilbakelagt, er jeg ganske fysisk sliten. Men det som setter mest spor i meg er mine bekymringer for og tankene til de trengende. Å være sammen med dem er på en måte blitt min skjebne - mitt ønske her i livet.

30. april og 1. mai er fridager i Vietnam. I all hast hoppet jeg på et nattog til byen Vinh i provinsen Nghe An. Vi var framme kl. 22.00. Heten og den slitsomme togturen hadde nesten tatt rotta på meg. Vi dro rett til et gjestehus, og jeg gjorde meg klar til morgendagens oppgaver.

Da toget kjørte forbi den fattige landsbyen Vinh My i ettermiddag, så jeg ”multihjemmet” som hadde begynt å ta form. Huset skal være et hjem for nestekjærlighet der foreldreløse barn og barna fra bygda lærer å lese og skrive. Huset er nå blitt høyere og bredere i takt med forventningene til barna og innbyggerne på landsbyen. Her var det engang bare en eng. Snart fylles huset ut med barnelatter, barneskritt og barnestemmer som lærer å lese for første gang. Snart fylles huset av ungdommer som kommer hit for å få seg en yrkesrelatert opplæring. Snart er dette stedet der folk fra hele landsbyen kan komme og hygge seg. Å, som jeg gleder meg!

Om Morgenen den 1. mai besøkte vi foreldreløse barn og funksjonshemmede barn i Quy Chinh i provinsen Nam Dan (ca. 30 km fra byen Vinh) og overrakk noen gaver.

Den 2. mai besøkte vi den fattige bygda Hoa Thang i provinsen Ha Tinh. Vi så hvordan de laget store mugger for å oppbevare drikkevann. Et program de fattige bøndene fikk låne penger fra for å kjøpe smågriser, ble også presentert.

Den 3. mai slo jeg følge med de ansvarlige i byggeprosjektet for multihjemmet vårt. Veggene i 2. etg var på plass. Det var nettopp blitt lagt sement på verandaen på forsiden. Vi manglet fortsatt midler for å legge tak, enda jeg hadde overført resten av støtten jeg hadde fått fra Fondet for Nestekjærlighet viet.no. Som avtalt ble alle i landsbygda samlet. Byggelederen la fram rapporten om arbeidet og forklarte at kraftig og uventet prisstigning hadde ført til forsinkelsen.

En gammel mann ved navn Van Huong Nguyen sa:

”Vi som bor her, er svært takknemlige for gaven Fondet for Nestekjærlighet har gitt oss. Vi ville aldri klart dette på egen hånd. Vi har bidratt med inntektene fra fiskesalg fra vårt eget opprett og ris fra våre åkre. Noen har til og med tatt opp lån for å kunne bidra til dette byggeprosjektet. Selv med kronerulling i landsbygda, kan ikke huset stå ferdig på grunn av den helt uforutsigbare prisstigningen. I følge det byggelederen har lagt fram nå, er det intet håp for oss å klare dette stort lengre. Vi håper derfor om litt mer hjelp fra Fondet. Vi har gledet oss alle sammen til at huset står ferdig”.

Selv fikk jeg hodepine av alle tallene. Jeg beroliget dem med at jeg skulle finne frem til en løsning. Om formiddagen dro jeg alene til butikker som solgte byggemateriale. Jeg sjekket prisene og sammenlignet med alle papirene og kvitteringene til byggeprosjektet. Alt stemte. Ikke noe tegn til underslag. De hadde vært svært sparsomme og forsiktige med utgiftene. Igjen satte vi oss ned og brynet oss på tallene. Vi satset på at huset skulle bli ferdig i løpet av juli 2008. Barna som gikk på skole på landsbygda ved siden av, skulle kunne begynne her i dette multihuset, slik at vi fikk kuttet ned på utgiftene. Det var selvfølgelig gratis for dem å gå her. Hvis midlene ikke strakk seg til slik at hele huset kunne stå ferdig, måtte vi i hvert fall få klasserommene klare til bruk for at barna kunne oppleve skolen og skolestarten som noe positivt.

Av ovennevnte grunn kom vi frem til følgende prioriteringer:

1. Taket, dørene og vinduene fikk 1. prioritet - for å hindre fuktskader samtidig som at man kunne begynne å ta i bruk deler av huset. Med takplater ville det koste ca 39.5 millioner VND. Takstein kostet 43.87 millioner VND (henholdsvis 14.000 og 15.500 NOK). Taksteinen var dyrere, men bråket ikke mye ved regn, mer solide ved storm som det var mye av her i området, og ble ikke så varm når sola var på det varmeste.

2. Så skulle vi prioritere 1. etasje. Noe av arbeidet var allerede påbegynt. Dette ville koste rundt 41.4 millioner VND (ca. 14.600 NOK)

3. Og til slutt ferdiggjøring av 2. etasje og utsiden av huset, maling og diverse. Dette ville koste rundt 40 millioner VND (ca. 14.100 NOK)

Etter dagens prisnivå ville totalregningen ende på ca. 165 millioner VND (ca. 58.200 NOK). En betjent av meg, som drev byggefirma og var invitert hit for å hjelpe oss, sa at kostnadsanslagene våre var stramme, men fornuftige basert på dugnad. Skulle vi ha hjelp fra en entreprenør eller byggmester, ville det fort bli dobbelt så dyrt. Tallene våre hadde allerede skremt vettet av oss.

Etter møtet følte jeg behov for litt frisk luft og en liten spasertur. En mann fra byggegruppen slo følge med meg. Vi gikk mot multihjemmet. På veien snakket vi om hvordan livet hadde vært her, hvordan det hadde gått med barna på skolen, om våre opplæringsplaner som ordinær skole og yrkeskole basert på barnas alder. Når vi var innom byggeprosjektet, uttrykkte han sine bekymringer:

”Tror du det er noen mulighet for at vi får mer støtte fra Fondet for Nestekjærlighet viet.no, eller tar opp lån fra et eller annet sted? Jo lengre prosjektet strekker ut, jo mer koster det - for prisene går konstant opp”.

Hvis jeg skulle være helt ærlig, så var jeg ikke mindre bekymret enn ham, men jeg følte at jeg måtte komme med noen trøstende ord:

”Vi får stå på! Vi får be til Gud og håpe på det beste. Hvem var det som kunne tro at denne fattige bygda kom til å få egen skole i et multihjem? Vi er da ikke langt fra ferdigstillelsen. Huset er jo stort med 19m i lengde, 8m bredt og 7,2m høyt. Vi får hele 307,98m2 å boltre oss i. Dette takket være sjelene bak Fondet for Nestekjærlighet viet.no. Dette er Guds gave til oss, et mirakel!”.

Ryktene om at jeg hadde kommet til Nghe An provinsen spredte seg fort. Noen studenter som hadde fått stipend gjennom Fondet for Nestekjærlighet viet.no, og som studerte i provinsen ringte meg. De beklaget at de ikke kunne komme og hilse på meg fordi de for øyeblikket var på praksis et stykke unna provinsen. De lurte på hvordan det hadde gått med byggeprosjektet, og om årets stipendutdeling kunne finne sted i multihjemmet. De spurte om jeg kunne høre med ledelsen i Fondet om de kunne få litt mer i stipend i år siden alt var blitt så dyrt. Skoleutgiftene og skolebøkene hadde økt med 20 %. Eieren av hybelen der de bodde ville øke husleien med 100%. All prisstigningen resulterte alltid i at det ble mindre og mindre til mat.

Dagen etter dro jeg til nestekjærlighetsklassen. Vi lånte noen klasserom på skolen i landsbygda ved siden av til å ha noen timer sammen med barna hver dag. Barna reiste seg og hilste i kor da de fikk øye på meg. De spurte:

”Får vi snart lov til å gå på vår egen skole i det fine huset?”

Jeg sendte dem et smil:

”Jada, hvis dere er flinke og snille, får dere sikkert snart lov til å gå på skole i det fine huset”.

De spurte igjen:

”Har vi TV som sender eventyr og film, i det fine huset?”

Jeg svarte:

”Så lenge det finnes flinke og snille barn, så er ingenting umulig. I morgen sender jeg noen gaver med læreren deres. Dere vil få dem utdelt i morgen”.

Å, mine kjære barn! Jeg ønsker dere det beste slik at deres liv ikke skal bli alt for hardt og bekymringsfullt. Jeg skulle gjerne ønske at morgendagen så mye lysere ut for dere.

Tidlig sommer 2008

Khiem Ai - Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen