HVOR SKAL DU SØKE LY NÅR REGN OG STORM NÆRMER SEG?

Jeg fikk et brev fra en pike….

Brevet kom helt fra Tuyen Quang, og fra en person som var totalt fremmed for meg. Det var skrevet på det kjente rutete skolepapiret. Skriften og språket var smidig og mykt. Alt tydet på at det var skrevet av en jente som virket svært snill og omsorgsfull.

“Kjære onkel Thuong

Håper at jeg kan kalle deg for onkel, for i flg. bildet jeg har sett, er du yngre enn min far (*). Tilfeldigvis fant jeg deres hjemmeside ”Fondet for Nestekjærlighet viet.no” da jeg søkte på ordet ”nestekjærlighet” i Google. Det var som en reise i en hage full av duftene blomster og modige frukter. Gjennom denne siden ble jeg kjent med deres respektfulle arbeid. Dette arbeidet innebærer mye kjærlighet fra mennesker som virkelig bryr seg om andre, og som ønsker å bidra til de fattige. Kjære onkel Thuong: Du har vært på mange steder der det finnes fattige og uheldige folk som trenger hjelp. Jeg lurer på om du noen gang har vært på barnehjem for funksjonshemmede barn i mitt hjemsted Quy Chinh? Det er nemlig et sted du må til. Der vil du støte på mange svært uheldige mennesker. De lider i all stillhet, og trenger virkelig hjelp. Hvis du ikke har mulighet til å dra dit, da har du glemt den andre halve verden…”

Brevet fanget mye av min oppmerksomhet. Språket var livlig. Det hele var en slags blanding av en bønn, utfordring og en invitasjon. Det endte med at jeg ringte til en god venn av meg som bodde i Nghe An – provinsen som Quy Chinh hørte til, og spurte om han visste hvor Quy Chinh lå, - og hvor langt det var fra Vinh byen.

- Stedet ligger ca 30 km fra Vinh. Jeg vet veldig godt om dette stedet, for jeg har vært og besøkt barnehjemmet der mange ganger. Fortell meg hvordan du kom bort i det navnet... Hvorfor finner du bare på triste utfluktningssteder?

- Jeg ble fortalt av en helt ukjent pike i et brev hun hadde skrevet til meg…. Er det sant det med barnehjemmet for funksjonshemmede barn?

- Det er helt sant! Hvis du har mulighet, bare kom å ta en titt. Ikke si noe sånt som: ”Jeg kommer for å støtte dere på det mentale plan” - eller ”Jeg sender dere mine tanker” Vær heller realistisk og ta med litt godteri til de små. Har du noen kilo ris i tillegg, ville vært helt supert!

Etter å ha samlet inn litt mer informasjon om stedet, bestemte jeg meg for å dra dit en tur. Jeg tok med meg 20 gavepakker som kostet rundt 50.000 VND (ca. 18 NOK) og bestod av; godteri, melk, sukker, tannbørster, såper og håndklær. I tillegg hadde en venn av meg gitt ti t-shorter og ti pologensere. Dermed ble det ett plagg i hver pakke. Utenom det hadde jeg også med ti kilo med vanlige smertestillende medisiner, medisiner mot influensa, mot diaré, vitaminer, jerntilskudd, hostesaft og plaster. Disse var bidrag fra en annen venn av meg. Jeg skulle også overrekke ledelsen ved denne institusjonen 500 USD fra ”Fondet for nestekjærlighet viet.no”.

DESTINASJON: HJEMMET FOR FUNKSJONSHEMMEDE BARN

Vi var fire stykker som satt klare på to mopeder tidlig om morgenen den 1.mai 2008. Kjøretøyene var fullastet med gaver, og vi tok oss gjennom Hung Nguyen distrikt - mot Quy Chinh.

Jeg følte som om vi var på vei til en piknik. Det tynne laget med rim var fortsatt å se på vegetasjonen langs veien. Det blåste behagelige små vinder fra de vakre risåkrene. Bøndene var på plass på åkrene allerede. Vannbøflene koste seg med gress i nærheten. Slike omgivelser har alltid gitt meg beroligende og fredelige følelser.

Vi kjørte uavbrutt. Klokken nærmet seg 12. Sola var på det sterkeste. Tørketiden i midt- Vietnam har alltid vært stekende. Asfaltveien ble etter hvert byttet ut med grusvei. Etter en stund var vi framme ved institusjonen.

Med en gang vi kom inn porten, så vi mange funksjonshemmede barn. Noen stod, andre satt eller bare lå der. Hun som var ansvarlig presenterte oss for barna, og fortalte at vi hadde med noen gaver til dem. Barna ble svært glade og begynte å snakke livlig. Jeg måtte anstrenge meg lenge for å oppfatte noe av det de sa. Imens mine reisevenner ordnet med gavene, foretrakk jeg å prate med barna. Det var mange svært triste skjebner. Mange hadde aldri sett sine foreldre. Pga deres fysiske utseende hadde foreldre benektet dem helt fra fødselen av. En pike som het Thuy, var 12 år gammel - gikk i 5.klasse, var svært skoleflink. Hun var ikke større enn en 3. klassing. En tidlig morgen da hun bare var noen få dager gammel, ble hun lagt foran døren til et nonnehjem og forlatt der. Nonnene tok den lille babyen til seg.

Jeg spurte Thuy: ”Hva vil du bli når du er stor?”

Hun svarte: ”Jeg vil vite hvem foreldrene mine er, men jeg vet at det blir vanskelig. Jeg skal bare gjøre mitt beste på skolen, få meg en grei jobb som jeg kan livnære meg på og hjelpe mine venner her i dette hjemmet”.

Thuy var ikke den eneste. Samme skjebne hadde også de andre 19 barna. De bodde sammen i dette hjemmet som besto av to rom à 20 kvadratmeter. Rommene var opprinnelig forbeholdt nonnene. Innimellom når det var mye arbeid på rismarken, kom noen bønder med sine funksjonshemmede barn og bad om hjelp til pass og stell av barna i noen dager.

Ha – daglig leder for dette hjemmet, fortalte: ”Vi vil så gjerne gjøre mer, men har ikke mulighet til det. Vi hadde planer om å kjøpe tomten ved siden for å utvide hjemmet vårt. Vi ønsket å bygge et enkelt hus med to rom slik at vi kunne undervise barna i tillegg til daglige stell og pleie. Vi hadde betalt depositum for tomten, og hadde håpet å kunne spare til resten etterhvert. Så tok tomteprisen en kraftig oppsving, og selgeren ville mangedoble prisen. De siste årene har vi ikke akkurat vært heldige. Det var storm og flom hele tiden, slik at all avling gikk tapt. Vi hadde også noen griser og hønser. Grisene døde av sykdom, og så kom fugleinfluensen og tok livet av hønsene. Våre trange kår ble enda vanskeligere. Vi strever med å få det til å gå rundt. Vi får ingen støtte fra noen instanser. Slik det ligger an, vet ikke folk om oss. Støtten vi har fått fra dere nå, er den første vi noen gang har fått. Vi ber hver dag om at det finnes mange som åpner opp sine armer for de svært uheldige som disse barna her. Det som skjer oss i dag, er muligens tegn på at bønnene våre er blitt hørt.”

UTDELING AV GAVER TIL BARNA

Etterpå delte jeg ut gavene. Barna tok imot og holdt pakken godt inntil seg som om de var redd den skulle gli av sted. Jeg så gleden glitret i de små øynene. Det varmet. Litt omtanke og kjærlighet gjorde disse barna så utrolig lykkelige. Disse små barna trengte sårt kjærlighet, omsorg og omtanke fra mennesker rundt dem, for ikke hadde de ikke noen familie…

Jeg ble fortalt at faren til Ky døde da Ky var en liten baby. Ky ble forlatt foran døren til dette klosterhjemmet. Da han ble 11 år gammel, så han hvor trangt det var blitt her. Han ville prøve å forsørge seg selv. Når han tigget i nærheten, eller var syk, kom han hjem hit og overnattet. Når han tigget langt unna, sov han under åpen himmel. Når han tjente litt ekstra, kjøpte han godteri og gav det til de andre barna i klosterhjemmet. Med sin hakkede stemme sa han til meg: ”Jeg har fortsatt en mor, men jeg vet ikke hvem det er, og ikke bryr hun seg om meg. Når det er bedre plass her, og det håper jeg det blir en gang, ønsker jeg å komme tilbake hit og være her for godt. Jeg liker ikke å tigge, heller ikke å bo der ute…”

BESIKTIGELSE AV BARNEHJEMMET

Selve hjemmet bestod en stue og tre soverom. To av rommene var til barna og lå rett bak stua. Hvert rom var på 20 kvadratmeter. Gulvet var av grov betong. Sengene var i svært dårlig stand. Halmteppene var fillete. Rommet til de som jobbet her var i akkurat lik stand. Til daglig brukte barna stua som lekerom. Når man en sjelden gang fikk besøk, måtte alle trekke seg fort tilbake til soverommene med døren lukket bak seg.

Ingen av de stedene jeg hadde besøkt, var så fattig og i så dårlig stand som dette. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne. Neste gang når jeg kom tilbake, håpet jeg at jeg kunne skaffe barna litt bedre halmtepper, dyner og andre ting til personlig bruk.

Jeg spurte daglig leder: ”Har dere noen planer for fremtiden?”

Hun svarte: ”Vi håper at vi har råd til å sende noen av oss på Høgskole for å lære om hvordan vi kan ta bedre vare på og undervise barna bedre. Vi vil så gjerne hjelpe barna til å bruke kroppen sin bedre til tross for deres handikap. Videre håper vi at vi kan lære barna å lese, skrive - samt et eller annet yrke. Og selvfølgelig håper vi å kunne utvide plassen slik at vi kan ta imot flere barn. Det er noe lokalbefolkningen ønsker, og vi ser helt klart behovet. Men det må vel et mirakel til! Som du ser det nå, er jeg glad for at vi i det hele tatt fortsatt eksisterer…”

FARVEL

Vi tok farvel da ettermiddagen nærmet seg. De voksne og barna stod og vinket lenge etter oss ved døren.

Etter en stund støttet vi på Ky – den lille tiggergutten. Han beveget seg vanskelig på veien der han gikk med gaven tett inntil brystkassen. Bekymret tenkte jeg: ”Hvor søker du ly når regn og storm nærmer seg? Selv et dyr har en rede eller et hi, et hjem, men Ky – du har ikke noe sted å være. Ingen plass er din.”

Ky, Thuy og de andre uheldige barna i Qui Chinh hadde et sterkt ønske om å overleve – samt å leve som mennesker.

Tidlig sommer 2008.

Khiem Ai - Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen

(*) I vietnamesisk kultur har vi et komplisert pronomen-system, der alle uttaler hverandre med tittel, enten man kjenner hverandre eller ei. Er man ikke i slekt, må man bruke tittel avhengig av kjønn og alder. Eksempelvis kaller vi en eldre mann som er mellom 10 og 30 år eldre enn oss selv (eller omtrent like gammel som våre foreldre) for ”store” eller ”lille” onkel – avhengig av om han er eldre eller yngre enn foreldrene våre.