De blinkende stjernene i mørket

Hver vinter lengter jeg forferdelig etter min mor. Hun døde for mange år siden. Da jeg var barn, pleide hun å fortelle eventyr til meg på kvelden, enten når det regnet mye eller var ekstra mørkt. Den gangen var landsbygda vår veldig fattig. Det fantes verken strøm eller stearinlys. Folk jobbet dagen lang på åkeren. Når de kom hjem, var det allerede mørkt. De spiste middag under det svake parafinlyset. Når middagen var unnagjort, skyndte man seg å slå av lyset. Så satt man ute der månen og stjernene lyste opp. Når alle i familien hadde gått og lagt seg, jobbet moren min fortsatt. Hun var også den som alltid stod opp først dagen etterpå. Hun ordnet mat til alle i familien, inkludert grisene og hønsene. Og før vi andre hadde rukket å stå opp, dro hun ut til markedet med salgsbodene båret på skuldrene sine. Slik har vietnamesiske mødre levd i hundrevis av år. De setter alltid familien foran seg og alt annet.

Når moren min ble tidlig ferdig med alt husarbeid på kvelden, fortalte hun meg eventyr der vi satt ute foran huset vårt. En kveld da himmelen var lyst opp av tusener av stjerner, sa hun:

”Hver eneste stjerne i himmelen står for et menneske her på denne jorden. Så selv om det er stor avstand mellom himmelen og jorda, er det allikevel en sterk tilknytning mellom jorda og himmelen”.

Da moren min ble syk og døde, så jeg et stjerneskudd. Det var muligens hennes stjerne…. Jeg sa til meg selv:

”Mamma, stjernen din står ikke lenger på himmelen, men den vil alltid lyse inni meg”.

Jeg kan fortsatt huske et eventyr moren min hadde fortalt:

”Det var en gang, alle menneskene hadde det svært vanskelig. Da lyste det én stjerne spesielt sterkt på himmelen. Stjernen varslet om at en frelser var på vei. Han ble ikke født i et slott der det var overflod av mat og juveler. Han var født i et skittent og kaldt fjøs. De fattigste og husløse gjeterne var de første som mottok den gledelige nyheten. De strømmet til fjøset for å få et glimt av sin frelser. Stjernen viste også tre vise menn vei til frelseren som var Guds sønn, født som et alminnelig menneske”.

Ofte sammenligner jeg stjernene i fortellingen til min mor med de som jeg føler meg beæret for å bli kjent med. De er menneskene bak Fondet for Nestekjærlighet viet.no. De er nåtidens frelsere: Duc Minh Nguyen, Thi Hanh, Minh Michael Nguyen. De drar fra sted til sted og ber folk til å strekke ut en hjelpende hånd slik at fattige folk som oss kan se et lys, eller i hvert fall håper på å se et lys på enden av tunnelen. Og så er det givere som Thi Chin Khong, Lam Thanh Dinh, Ba Thuy Duong Phan, Ngoc Chau To, Kim Ha Nguyen, Duc Hoa Nguyen, Tuan Minh Nguyen, Diem Dam og Hai (eier av Xich Lo restaurant), osv….. De har gitt gleder og håp og nestekjærlighet til fattige studenter og elever, foreldreløse barn, funksjonshemmede barn, syke enslige gamle og spedalske.

I regi av Fondet for Nestekjærlighet viet.no dro jeg nylig og besøkte et barnehjem. Jeg overrakk barna gaver og mye godteri. Så dro jeg videre til byen Nha Trang og besøkte en ”skoleklasse for nestekjærlighet” som Fondet hadde stiftet. Klassen hadde 40 barn. Noen var foreldreløse. Noen kom fra familier som var svært vanskeligstilte - eller fra familier der foreldrene hadde gått fra hverandre og barna overlatt til nære slektninger. I starten - før klassen ble til, dro jeg fra hjem til hjem. Jeg tryglet og bad barnas foresatte om å la dem komme til klassen og lære å skrive og lese.

På dagtid må disse barna jobbe for å tjene sitt levebrød samt hjelpe familien. På kvelden går de til klassen. Noen kan bare komme annenhver dag, for de må også jobbe på kvelden. Etter at jeg har kjent barna en stund, er jeg blitt veldig knyttet til dem. Da jeg kom på besøk i lille julaften og så at noen ikke var til stede, ble jeg fortalt at fordi det kalde været kom så brått slik at noen barn blitt syke, og at de ikke hadde nok klær til å holde seg varme.

Denne gangen kom jeg med ris, matolje, fiskesaus og godteri til barna. Noen barn foreslo at de bare skulle ta i mot godteri nå. De ville spare resten til den tradisjonelle vietnamesiske nyttårsfeiringen som skulle gå av stabelen om to måneder. De ville være sikre seg om at de hadde mat for magen i årets aller første dager. For enhver vietnameser er mat og nye klær på nyttårsdagene symbol på velstand – eller i hvert fall symboliserer mette og gode dager resten av året. Jeg ble spurt om jeg kom til å dele ut nye klær i år.

”Det er så trist å gå i filleklær på nyttår”, sukket de.

Jeg skjønte at nye klær var en kjempeglede for barna, men det hadde vi ikke budsjett til. Hvis jeg var en magiker, skulle jeg så gjerne trylle frem hva de måtte ønske seg. Denne gangen ble det 40 gavepakker som dessverre begrenset seg til 5 kg ris, 1 flaske matolje, 1 flaske fiskesaus, 1 godtepose, og en pakke nudleposer.

Sammen med en gammel venn dro jeg 2. juledag videre til multihjemmet i Cam Phuoc, som ligger i provinsen Khanh Son, ca. 70 km fra byen Nha Trang. Her bodde det totalt 58 barn. Noen av dem kom fra minoritetsgruppene lenger oppe i fjellet. Barnas alder var fra 3 til 16 år. I tillegg hadde Fondet hjulpet to ungdommer til å ta universitetsutdanning i provinsen Binh Thuan - på læreryrket. To minoritetsbarn holdt på med studiet om Østens medisin i Nha Trang. De andre barna fikk støtte til å gå på barne- og ungdomsskole i nærheten. De store barna hjalp til på åkeren eller i fjøsene når de hadde litt tid til overs. Her i dette multihjemmet ble også fem eldre som ikke hadde noen familie, tatt hånd om. Den katolske nonnelederen Bao Quyen og sju andre nonner hadde ansvar for hjemmet. Til dette besøket hadde nonnene hjulpet oss å kjøpe inn gaver og pakket dem inn. Gavene bestod av litt drops, kjeks, melk. Noen gutter var ute på fisketur, og rakk ikke å komme hjem til gaveutdelingen. De fem enslige gamle fikk også gaver. Alle var over 80 år og var veldig svake. En av dem hadde svært alvorlig eksem. Tiden begynte å renne ut for ham. Her jobbet nonnene med både omsorg og jordbruk. I tillegg brukte de halm og bambus fra et jordbruk til å flette husartikler til eget bruk og for salg. Barna hjalp til og var ivrige etter å lære.

Klokken 10 dro vi derfra og satte kurs mot et bosenter i Cam Duc som ligger på vei hjem til Nha Trang. De 30 barna som bodde her, hadde forskjellige sykdommer. Noen var svake av natur, andre led av hjertesykdom, epilepsi, psykisk tilbakestående, etc. Den katolske nonnelederen Ngoc Huong og to andre nonner hadde ansvar for dette senteret. Jeg følte virkelig med disse barna. Barna var også mennesker, med var født svært uheldige. Hvor ville de tatt veien hvis ikke disse nonnene hadde vært her for dem? Hvordan ville deres hverdag sett ut?

Barna tok i mot gaver fra oss, og ble veldige glade. De holdt rundt oss som om vi var deres familie. Alle ville snakke med oss, men vi klarte ikke å antyde hva de sa.

Etterpå tok nonnene oss med rundt i senteret. Det var godt utstyrt her. Alt så ryddig ut. Det var en amerikaner ved navn Le Peter og hans familie som hadde bygd dette senteret. Av private økonomisk problem kunne ikke de sende forsyninger for det siste året.

Nonnelederen Ngoc Huong fortalte videre:

”Et slikt bosenter er mer krevende enn et barnehjem, gamlehjem og nestekjærlighetsklasse. Det går mye tid til stell. Det som er trist, er at barna blir veldig sjelden eller aldri noe bedre. Noen er helt lamme, andre er så funksjonshemmet at de ikke klarer å gjøre noe selv. Noen er utagerende og uforutsigbare. Deres foreldre er svært fattige og er ikke i stand til å ta seg av dem. Heller ikke myndighetene gjør noe. Vi får ikke en gang tegne sykeforsikring som går gjennom et statlig program. Ved at barna bor her, har deres foreldre mulighet til å gå ut i arbeid. Vi har et tilfelle her hvor en familie har 6-7 funksjonshemmede barn. Moren har måttet ta opp masse lån for å klare seg. Siden dette senteret tok form, kan hun ha barna sine her mens hun jobber ute. Noen barn har lært å oppføre seg og kan til og med hjelpe andre. Noen barn har klart å bevege litt på seg, selv om de var totalt lamme da de kom hit. Det som er greit her, er at det er helt gratis for barna å være her. Noen ganger er det litt krise her, men det er vanskelig å be foreldrene om støtte da de ikke har nok til seg selv. Hver lørdag ettermiddag kommer foreldrene og tar barna sine hjem. Ellers bor de her fra mandag morgen til lørdagsettermiddag”.

Etter å ha vært på disse stedene begynte jeg å ha forventninger. Jeg ville vært fornøyd hvis multihjemmet som vi holdt på å bygge i Nghe An provinsen, kunne bli halvparten så funksjonelt. Jeg skulle gjerne ønske at huset ble raskere ferdig, slik at uheldige barn og unge kunne få hjelp og finne glede. Jeg ville besøke et bosenter ved tempel Thanh Son, men munken Thanh Phong hadde opplyst at alle var på skole ettersom det var en vanlig hver dag (i Vietnam har man ikke juleferie fordi landet ikke er et kristent land). Vi fikk også vite at barna hadde fått ganske mye støtte fra turister og pilegrimer i den siste tid. Så da satte vi kursen hjemover.

Det blåste en slik deilig vind fra sjøen. For en deilig dag det hadde vært! Det var herlig å vite at stjernene fortsatt blinket her og der, selv i livet til de minst uheldige og der mørket syntes å være så ugjennomtrengelig.

Vinter, 27. desember 2007

Khiem Ai - Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen