En drøm for Nhung

- Hva heter du?

- Jeg heter Nhung.

- Liker du å synge?

- Ja.

Lille Nhung så sjenert ned mens hun svarte meg. Hennes lillebror sto ved siden av meg med ansiktet merket av tristhet som virket for tungt for ham å bære.

- Har du lyst til å synge for oss?

Tanten til moren, som har vært som en mor for Nhung, oppmuntret henne:

- Ja, syng for oss!

Det var en varm og svett søndagsformiddag i Cam Ranh. Jeg ble så rørt da stemmen til lille Nhung berørte hjertet mitt.

Det var en ren og vakker stemme men svak som en nyfødt fugl som nettopp forlot redet sitt.

- Så vakker stemme du har! Når du er lei deg, eller når du er glad, er det bare å synge.

Kanskje en dag blir du en kjent artist som Phi Nhung?

Dels tullet jeg og dels mente jeg seriøst, fordi da jeg så inn i de uskyldige øynene til Nhung, kunne jeg virkelig se en drøm dypt nedi hjertet hennes, selv om den kunne virke umulig...

Moren til Nhung og Duy er død. Faren er funksjonshemmet. De bor hos en gammel tante. Det svært enkle livet i utkanten av skogen bidrar ikke til mye mat. Jeg fikk hilse på dem i en kirke i den spedalske landsbyen Cam Tan på en søndag da de hadde gått hele den 10 km lange turen til fots for å komme ned til kirken. Jeg så for meg hvor anstrengende det måtte være å gå den lange avstanden til fots i 38 varmegrader. Det måtte være en magisk styrke til som bodde i de små, magre barnekroppene.

Da jeg var i Cam Tan i den hete solen midt på dagen, skjønte jeg fort at Nhung og Duy bare var to blant hundrevis av barn som hadde den samme livssituasjonen. Cam Tan er en av de frivillige veldedighetsgruppene som Fondet for Nestekjærlighet viet.no støtter. Jeg hadde ikke kjennskap til Fondets virksomheter og hva Fondet hadde gjort for de forskjellige utvalgte stedene i hjemlandet. Jeg var skikkelig spent og samtidig nervøs da jeg sa ja til å besøke spedalske pasienter og foreldreløse barn i landsbyene utenfor Nha Trang hvor Fondet for Nestekjærlighet viet.no støtter. Jeg hadde lyst til å ta med noen gaver til de barna men visste ikke helt hva jeg skulle gi som ville glede dem. Heller visste jeg ikke hvor mange barn som bodde der. Dermed ba jeg Thuong, representanten for Fondet i Vietnam, om hjelp til å ordne det.

Søndagsmorgen den 28.06.2009, Thuong og en venn av ham hentet meg på hotellet. Vi la den travle byen Nha Trang bak oss og så fram til å komme til Cam Ranh. Forbi bilvinduene suste en vakker poppelskog med hvit sand som et teppe under. Hovedveien så fint ut fordi den ble reparert i fjor i forbindelse med Miss World arrangementet. Nha Trang lignet på en overpyntet modell. Det faktiske ansiktet til byen har blitt gjemt bort slik at turistene ikke var i stand til å oppdage.

Vi ankom den spedalske landsbyen Cam Tan ca. kl. 10. Langs den smale asfalterte veien lå det mange enkle og forfalne hus. Med en gang vi steg ut av bilen, så vi tre, fire eldre menn og kvinner som nettopp hadde ankommet fra fjellet. Man kunne tydelig se at vær og vind hadde satt spor i deres ansikter. Det lyste opp en liten glede i disse ansiktene da de fikk øye på oss. En kvinne fortalte at en i familien hennes ble syk, og at hun måtte ned hit for å søke hjelp hos nonnen Quy. Quy er en katolsk nonne og er som en mor for alle i denne spedalske landsbyen. Hun strekker ut hånda hver gang når noen er syke eller når barna ikke har råd til skolebøker. Nonnen gir jordbrukslån til fattige bønder vel vitende om at hun kanskje aldri får se pengene igjen. Ved flere anledninger har hun gitt gaver til barna, alt fra en tannbørste til et håndkle. Den spedalske landsbyen Cam Tan var det første stedet jeg besøkte på denne reisen. Her i Cam Tan kan man virkelig oppleve nestekjærlighet til og respekt for medmenneskene på nært hold. Her i Cam Tan er alle i huset til Fondet for Nestekjærlighet viet.no opptatt med å ordne mat til fattige minoritetsbarn hver søndag. Disse barna kommer fra langt inne i fjellene, og de ser frem til noen timers opphold i dette Huset for Nestekjærlighet der de også lærer å lese og skrive, og ikke minst får de seg litt mat og nødvendig næring for kroppen når de kommer på besøk.

Fordi vi ikke fikk lov av myndighetene til å samle sammen alle barna, kunne vi derfor bare møte noen av dem den dagen. Mens vi ventet på at barna skulle samles til lunsj, tok nonnen Quy oss med på en omvisningstur på deres gård som lå et stykke unna. Gården er en av hoved inntektskildene. På grunn av mangel på arbeidskraft må nonnene jobbe veldig hardt for å få det til. Gården brukes året rundt til planting av forskjellige typer eksotiske frukttrær. Bare ved å se på de fruktbærende papaya trærne som bare rakk en meter høyt, kunne jeg tenke meg hvor mye jobb nonnene måtte ha utført.

- De årene når det regner for mye, faller all papaya frukten ned fordi papaya trær tåler ikke så mye vann og da blir det ingenting igjen for alt strevet, fortalte nonne Quy.

Mellom papaya trærne var det nysådde jackfrukt trær og vannmelon. En del grønnsaker ble også plantet her.

- For å utnytte den maksimale effekten av jorda, er man nødt til å bruke forskjellige planter som gir frukt til enhver tid, sa Thuong.

Ved siden av planting holder nonnene i Cam Tan også husdyr som okser, svin, kyllinger, villsvin og til og med piggsvin. Nonnene er veldig flinke til å bruke pengene fra givere til å skaffe seg langsiktige inntekter for veldedigheten sin. De skaper også flere arbeidsplasser for enkelte arbeidstakere som er under svært vanskelige omstendigheter. Jeg møtte to menn og en kvinne som hjalp nonnene til å passe på dyrene. De får lønn hver måned, men den er minimal.

Vi kom tilbake til Can Tan akkurat tidsnok til å ha lunsj sammen med barna. De fikk en deilig lunsj fra Fondet. Og selv om alle barna var skrubbsultne, husket de å synge en sang som takk til alle som hadde gitt dem mat. Jeg gikk en runde rundt og spurte om maten smakte godt og fikk tilbake de sjenerte smilene fra barna med svaret "ja, veldig godt". Jeg fikk tårer mens jeg så dem spiste med stor og god appetitt og tømte de fulle tallerknene som jeg selv kanskje kunne greie halvparten. Livet har vært hardt for dem og sjeldent fikk de anledning til å spise seg mette. Jeg ga nonnen gaven fra Fondet men jeg skulle gjerne ønske at jeg kunne hjelpe dem mye mer. Jeg håpet at framtiden kunne frakte disse barna ut fra denne isolerte landsbyen, og jeg ønsket at de ikke trengte å gråte hver gang de skulle bli mobbet av andre barn: "Oi, foreldrene deres er spedalske..." , men i stedet ville de bli stolte av seg selv fordi de virkelig hadde kjempet hardt for livet deres...

Forlot Cam Tan fulgte jeg Thuong til barnehjemmet i Cam Phuoc Dong også kalt barnehjemmet for nestekjærlighet som ligger ca. 10 km fra Cam Ranh i provinsen Khanh Hoa på den sørøstlige kysten av Vietnam. Barna som bodde der var foreldreløse. Barna var av ulike aldersgrupper, fra spedbarn til de som har bodd der i over 10 år. Vi kom midt i hviletiden deres midt på dagen, nonne Duyen som var ansvarlig for hjemmet, vugget et spedbarn på noen måneder. Straks hun så oss, overrakk hun barnet til et eldre barn og gikk for å vise oss rundt i hjemmet. På terrassen støttet jeg på en gammel dame som lå der med sine oppsvulmede føtter. Jeg så undret på henne og sendte deretter spørrende blikk til nonnen, da ble jeg fortalt at hjemmet ikke bare tok imot foreldreløse barn men også syke enslige gamle. Den gamle damen som lå på terrassen så ut til å ha veldig dårlig helsetilstand at dagene hennes var snart talte…

Barnehjemmet hadde på den tiden 70 foreldreløse barn og et stort rom med mange køyesenger hvor noen jenteunger fortsatt sov i i hviletiden. Minnene fra studenttiden plutselig dukket opp i tankene mine da jeg fikk øye på dem i køyesengene. Den gangen bodde jeg på studenthybel i Saigon. Hver kveld klatret jeg opp til sengen min. Jeg var heldig som hadde et hjem og en familie som tenkte på meg hver natt når jeg var i sengen. Men hva med disse barna? Hva savnet de når alt var stille og når alt lå stille i mørket? De hadde ikke noe valg. Likevel var de heldige som hadde et sted å bo, og fra nonnene fikk de hjelp når de måtte trenge det. Hvis disse barna kunne velge sin skjebne ved fødselen hadde de aldri valgt å havne i dette levekår.

På et annet rom for enslige gamle traff vi på to sengeliggende damer. Det luktet urin og noe ubekvemt i hele rommet, og vi stoppet opp for å høre hvordan de hadde det. Jeg beundret nonnene for deres innsats. De måtte ha en veldig sterk vilje og styrke for å kunne utføre et slikt frivillig arbeid i slike omstendigheter.

Jeg prøvde å bli kjent med noen av barna som satt i korridoren. Eldre barn passet på yngre barn. Jeg ble rørt da jeg så hvordan de viste omsorg for hverandre som søsken. Jeg tullet med en gutt som holdt en baby i armene: ”Kan jeg ta med meg babyen?” Men han sa strengt ”Nei”. (Var det fordi jeg ikke så snill ut? :). Guttene hadde et separat område. De så sjenerte ut da vi kom inn. Vi snakket med noen av dem. De snakket med tårer i øynene da vi spurte dem om deres situasjoner. Jeg ønsket at jeg kunne forvandles til en fe slik at jeg kunne slette alle smertene i disse ungenes liv… Men alt jeg hadde å gi var godterier som jeg hadde med meg, jeg håpet at godteriene kunne være et plaster på såret deres for noen få minutter.

Jeg fikk en helt annen forståelse av Nha Trang bare etter en dagsbesøk hos barnehjemmene. Overalt så jeg sørgelige barneansikter med spørrende øyner. Tilbake til Bai Dai hvor familien til en gammel klassevenn holdt på å gjøre i stand en fest. Jeg fikk dårlig samvittighet av å tenke på de barna og det vi skulle få på festen: delikatessen fra havet og mye mer. Barna på barnehjemmene ville fått et bedre liv hvis vi hadde spart de unødvendige hverdags sløsingene… Jeg sovnet i det jeg tenkte på lille Nhung og den nydelige sangstemmen hennes…

Mandag 29.06.2009

Siste sted som Thuong ville vise meg og gruppen var Phuoc Dong som lå beskjedent ved foten av et fjell ca. 10 km fra byen Nha Trang. Alle som jobbet her var kvinner. Den ansvarlige for hjemmet fortalte oss om at de ofte fikk besøk av aper som kom ned fra fjellet for å ”stjele” frukter i hagen. Barn i dette hjemmet var enten foreldreløse eller var fra familier med svært vanskelig økonomisk kår at foreldrene deres ikke maktet å ta seg av dem. Vi fulgte etter nonnen til en liten hage hvor de plantet durian, jackfrukt og flere eksotiske frukter. Jeg kastet blikket via hagen til fjellet hvor jeg så noen arbeidere som holdt på å hogge fjellstein. Nonnen førte oss videre gjennom hagen og nærmere arbeiderne. Hun pekte i retningen mot arbeiderne, der kunne vi også se et lite telt som var laget av noe få palmeblader: ”I det teltet bor disse arbeiderne, noen av dem har barna sine hos oss.” Vi kunne ikke forestille oss hvor hardt livet deres var før vi fikk oppleve det gjennom våre egne øyner. Hele dagen badet de i svetter av å hogge steiner, og med en lønning som var knapt nok til å overleve. Deres liv var like sårbare som det teltet de levde i.

Humøret mitt ble litt bedre da vi kom tilbake til huset, og latter og glade stemmer til barna som lekte sammen og prøvde å stave alfabetet, nådde oss. Det var sommertid, og noen barn var syke, så det var bare 9 barn vi møtte. Noen barn var veldig lett å bli kjent med. De lo godt da vi viste dem bildene vi hadde tatt. Jeg var veldig glad da jeg merket uskyldige gleder hos barna til tross for det harde livet de måtte gjennom. Med den gode omsorgen de fikk i Phuoc Dong, kunne de fortsette å bevare gleden i barndommen deres. Nonnesjefen for barnehjemmet fortalte meg om ei jente som var på min datters alder. Moren hennes var elene da hun var gravid, og familien hennes var så fattig at hun måtte vurdere å ta abort. Heldigvis hadde nonnen hørt om dette fra en venn og klarte å avverge situasjonen. Nonnen tok i mot barnet hjem til seg i dette barnehjemmet. Ellers hadde jeg ikke fått se smilet hennes i dag. Grensen mellom liv og død er veldig kort. Thuong fortalte meg om at barnehjemmet Phuoc Dong var nyetablert og det skulle mye til for å få dette til å fungere som det skulle. Nonnene måtte sove ute under trærne i den første tiden. Nå har de fått et hus fra givere, men mangel på materialer er fortsatt stor. Nonnene ønsker å utvide stedet til et hjem for foreldreløse barn og funksjonshemmede barn, men ennå har de verken råd eller lov fra myndighetene til å realisere ønsket. Derfor må de bare fortsette å la barna komme om morgenen og gå når dagen er omme. Hver dag lærer barna å stave, lese og skrive. Opplæringen er identisk med den elevene får ved statens skoler.

På det stedet der kjærlighet blir sådd, vokser det vennlighet og vakre blomster. Jeg kunne ikke la være å smile da jeg delte ut godterier til dem og fikk høre fra noen barn: "Hva med de som er syk i dag, tante? Vil du også spare noe til dem?"

De tre stedene som jeg besøkte denne gangen var de stedene som fikk jevnlig besøk og hjelp fra Fondet for Nestekjærlighet viet.no. Gjennom samtalene med Thuong om aktivitetene til Fondet, ble jeg veldig imponert og beundret over alt det medlemmene i Norge hadde utrettet. Jeg var litt lei meg da det ikke lenger var mulighet for meg å være i Nha Trang lengre. Jeg ønsket at jeg kunne overvære seremonien for stipenddelingen til fattige studenter som Fondet arrangerte. Heller fikk jeg ikke tid til å besøke de to skolene som Fondet hadde bygget for skoleløse barn i byen Nha Trang og provinsen Nghe An. Invitasjon fra Thuong til å besøke etniske barn i det sentrale høylandsområdet måtte jeg også takke nei til fordi tiden ikke tillot meg flere besøk. Farvel Nha Trang tok jeg bare med meg bildet av skolen i Vinh som Thuong ga meg og de sterke minnene om de barna jeg fikk møtte. De er alle som vakre solsikker som jeg håper uansett hvor hardt livet er mot dem, skal de alltid forbli som solsikker og søker etter lys og godhet.

De korte besøkene i Nha trang har gitt meg mange tanker. Det er svært mange fattige og vanskelige liv rundt oss som trenger vår hjelp og almisse. Geografisk avstand er lang, men en hånd av nestekjærlighet og godhet er veldig nær, dersom vi er villige til å åpne opp våre hjerter og hender!

August 2009

MT