Omtanke for barna i hjemlandet
(Kjære alle barn! Tenk på morgendagen, da vet dere at dere ikke er helt alene! Lær å dele gleder med deres medmennesker.)
Med all kjærlighet, 17.mai 2009.
Siden jeg begynte å jobbe med innsamling - sammen med ildsjeler bak ”Fondet for nestekjærlighet viet.no”, har jeg forandret meg. Hvordan? Jo, - før tenkte jeg kun på meg selv. Brydde meg ikke om andre. Brydde meg verken om de fattige, de mindre heldige eller de trengende. Jeg antok at det var pga jobb og stress. Livet dreide seg stort sett om å få det til å gå rundt. Det fløt med alle slags regninger rundt meg. Alt fra strøm, varmt vann, fyring, bensin, husleie og NRK-lisens - etc…. Hverdagen var et kappløp med tiden. Om morgen dro jeg tidlig på jobb. Kom hjem sent på kvelden. Middagen ble slukt. Dusjen ble unnagjort på rekordtid. Og så var det leggetid. Noen dager jobbet jeg helt til midnatt. Det hendte at jeg ikke så kona og barna mine på mange dager. Slikt fløy dagene av sted. Derfor hadde jeg verken tid eller krefter til å tenke på å hjelpe de fattige. Dessuten var jeg jo ingen riking. Selv slet jeg med egen familieøkonomi. Jeg kjente jo ingen fattige, derfor følte jeg ikke akkurat noen plikt for å hjelpe dem. Det virket veldig egoistisk, men slik var livet mitt. Heldigvis tror jeg at den egoismen ikke eksisterer i meg mer.
Dette var takket være ildsjelene bak Fondet viet.no. Takk for at dere har fått meg til å få opp øynene mine. Hver og en har sin egen skjebne, egen tilværelse og egne problemer. Ingen av klodens 6 milliarder mennesker har lik skjebne. Noen er født i rikdom, vokst opp i overdådighet og har i tillegg arvet store formuer fra foreldre og besteforeldre. Disse har vanligvis mange muligheter. De har råd til å kjøpe alt de måtte ønske. Andre er født i fattigdom og har ingen sjanse til å komme seg ut av situasjonen.
Familien min var svært fattig da vi bodde i Vietnam. Da jeg var sju-åtte år, hadde vi ikke en gang råd til skolebøker og skolepenger. Derfor var det nesten en selvfølge at skolelivet måtte ta slutt. Hverdagene ble erstattet med lange dager der jeg streifet gatelangs for å tigge og rote i søppeldunkene på jakt etter noe brukbart…. Hva ellers kunne et så lite barn som meg leve av? Heldigvis forble livet mitt ikke slik for evig. Mitt nye hjemland, Norge har gitt meg et helt nytt liv. Innimellom tenker jeg tilbake på mine gamle dager. Hvorfor er det så stor forskjell mellom de rike og de fattige i Vietnam. Hvorfor er myndighetene der ikke i stand til å hjelpe de fattigste? Hvorfor må selv barneskole koste? Hva styrer egentlig myndighetene med? Er det noen statsledere som ikke har sugerør i statskassen? Slike ledere er ikke i stand til å føle med, desto mindre hjelpe eller dele deres rikdom med de fattige. Ofte er jeg flau over at jeg bærer samme hår- og hudfarge som dem. Gudskjelov lever jeg ikke lenger i et slikt samfunn!
Tilbake til min historie med Fondet viet.no, som har fått meg til å ta ansvar for mine medmennesker. Å være menneske innebærer å dele, samt og vise omtanke og kjærlighet for andre. Vårt arbeid i Fondet viet.no er ikke av det tyngste slag. Det kan være litt vrient når man står ute og selger vafler, og det regner og blåser surt. Får vi solgt mye, blir alle så glade. Er det lite, er vi triste og lei oss i mange dager. Jeg har stor respekt for enkelte ledere i Fondet viet.no som jobber frivillig. De har mye dugnadsarbeid i tillegg til at de også gir bort sine utlegg som for eksempel drivstoff til kjøring, innkjøp av råvarer - etc.
Kjære fattige barn i hjemlandet mitt! Vit at disse menneskene er svært glade i dere. De jobber og strever for at dere skal få en bedre fremtid. Dere skal huske denne omtanken og kjærligheten slik at dere kan gjøre dere fortjent. Hvis alle her på denne jord hadde vært som disse ildsjelene i ”Fondet for nestekjærlighet viet.no”, da ville det ikke funnes så mye fattigdom og elendighet.
Første gang jeg hjalp til med dugnadsarbeid i Fondet viet.no, var den 21.mars 2009 - i Stavanger. Jeg hadde tid og hadde sagt ja til å hjelpe til med å selge vafler på gaten. Mine erfaringer fra butikkarbeid kom godt med da. Å være hyggelig og yte god service er stikkord i ”salgsbransjen”. Å stå bak disken med et langt fjes, eller ha tape på munnen, er bare katastrofalt. Er kundene fornøyde, kommer de tilbake. Hvis ikke, er de borte for godt. Vårt salgsteam bestod av fire unike personligheter: Fondets leder Duc, hans storesøster Ha, hans lillebror Minh og jeg (Thuc). Ganske komisk så har alle oss fire matchende høyde, men med unike særegenskaper. Så vi utgjorde et glimrende team. Øynene til bossen Duc, var som signallys. De blinket som om de flørtet med jenter. Ha var alltid glad og smilende (tenkte hun på noe morsomt, mon tro?). Minh var svært sjarmerende, slik at nesten alle jenter måtte slå en liten prat med ham. Og jeg, selv om høyden er svært beskjeden, men kjeften er utrolig tiltalende. Om du sto langt fra meg, - om du ikke hadde lyst til å kjøpe, så var det ingen mulighet til å la være å høre meg rope og markedsføre våre vafler. Og da var det bare å åpne opp lommeboka. Var det noen som ikke var fornøyd med vår service, da burde de tenke på om de ikke burde ta en tur til lege 
.
Igjen, med bakgrunn i ønsket fra lederne i Fondet viet.no, og med tanke på de fattige barna i hjemlandet, stod jeg og solgte vafler den 17.mai 2009. For å være ærlig er jeg en latsab på hjemmefronten, men når det er dugnad, så stiller jeg opp uansett vær og vind. Uansett hva andre måtte mene om det, var jo dette til et godt formål. Igjen samarbeidet jeg med stor glede, med mine tidligere kompanjonger. De hadde fikset og ordnet det meste mange dager i forveien, mens jeg fikk lov til å stille opp først på salgsdagen, under forutsetning av at jeg skulle vise den beste siden av ”markedsføringstalentet” mitt.
Da vi diskuterte hva vi skulle selge, sa Ha humoristisk: ”Fondet viet.no har bare bedt meg hjelpe til å stille opp på salgsdagen, og ikke nevnt noe om at jeg skulle vri på hjernen for å finne ut hva vi skal selge. Hjerneaktivitet gir meg rynker som så forvandler meg til en heks. Og det gjør at gubben ikke vil være så glad i meg lenger….” Kjære Ha, du er jo vakker som en blomst, snill som en fe. Gud vil alltid velsigne deg! Hehe, jeg må jo støtte og oppmuntre min kompanjong. Vi ble enige om å selge vafler, pølser og cola i halvliters størrelse. Prislista så slik ut: vaffel; kr. 15,-, wienerpølse med brød eller i lompe; kr. 20,-, og cola; kr. 20,-. Det var da råbillig! Apropos wienerpølse med brød eller lompe! En gang da jeg jobbet i Narvesen, spurte en kunde etter pølse. Det gikk litt fort i svingen og jeg gikk helt på trynet: ”Vil du ha med brød eller ROMPE?” Kunden og sjefen min tok heldigvis det med godt humør. En annen gang var det noen som ville ha pølse med brød i lompe, og jeg måtte forsikre: ”Vil du ha brød i ROMPE?” Å herregud! Jeg var glad for at jeg ikke fikk juling for det. ”.
På lørdag var vi klare med alt utstyr. Mine oppgaver var å ta med to bord, to isoporkartonger, isposer og to kjeler for å varme opp pølsene i. Bossen Duc ordnet alt småtteri inkludert strøm. Han er jo elektriker. Klarte han ikke dette, måtte han ta med alle pølsene og all vaffelrøren hjem og kose seg med familien sin. … Ha hadde hovedansvar for å lage vaffelrøren - og steke vaflene. Hun hadde også fått hjelp fra Ducs kone Huyen Dung til å lage røren. Så -, tusen takk til deg, Huyen Dung! Når disse to damene jobbet sammen, så gikk det så det suste. Minh var bare super duper. Han måtte kjøre hit og dit i sin eldgamle bil. Noen ganger kom det masse røyk fra den. ”Maskinen er bare tørst” pleide han å si. Allikevel kjørte han rundt i den for å gjøre unna alle innkjøpene: kokeplater, brus, pølser, etc… Hurra, hurra Minh. Hadde jeg hatt en søster, ville jeg sikkert ha rekruttert deg!!!
Vi var ekstremt nøye og hadde hendene fulle! Den eneste farefaktoren var været. Som regel har det vært dårlig vær på 17.mai - hvert år. Klokken halv åtte søndag den 17.mai i år ringte jeg til bossen Duc og lurte på om jeg skulle ta med en parasoll. ”Jeg er så bekymret….”, sa jeg. Han trøstet: ”Ta det med ro!”.
Ok, da hørte jeg på ham. Ingen parasoll. Klokke 8.20 var alle samlet hos Duc. Vi sjekket at vi hadde med oss alt. Så lastet vi alt utstyret opp i bilene. Vi satte kursen mot Langgata i Sandnes. Vi var framme da klokken var nesten ni. Alt ble lastet ut av bilene og satt på plass.
Kl. 9.45 gikk det første barnetoget. Kl. 9.15 satte Ha i gang med vaflene. For øyeblikket hjalp Minh til med vaflene. Hans hovedoppgave var kassa. Vi måtte bare håpe at han ikke ble altfor oppslukt av alle vakre jentene - som var enda vakrere i anledning dagen. Det kunne jo skje at kundene fikk mer vekslepenger enn det de gav oss, fordi han var opptatt med noe helt annet! Gud hjelpe oss!
Duc og jeg styrte med pølsene. Når jeg var på vei til å fylle opp kjelene, åpnet han lokket. Kjempegodt samarbeid! Det ble en god rutine etter at vi fikk solgt et par pølser. Selv om det fortsatt var tidlig, og det ikke var mye folk på veien ennå, hadde jeg satt i gang med å utøve mitt fagfelt. Jeg ropte høyt og lavt: ”Vær så god, vi har deilige vafler, pølser og…… iskalde cola!” Det låt jo bra med kjølig morgen og kald cola! Selv syntes jeg at jeg hadde en god stemme. Minst like god som en høyttaler, men lurte på om det kunne høres på avstand….
Det hadde begynt å bli litt liv rundt vår ”Fondet for Nestekjærlighet viet.no salgsbod”. Ha var smilende der hun stod og stekte vafler. Hun viste ingen tegn til at hun var sliten. Minh hadde hendene fulle med kasseaktivitetene sine. Det klingrer godt i kassa…. 15 kr, 20 kr, 35 kr, 40 kr…. Ved pølsebordet sørget Duc for å fylle opp kjelene med pølser, og jeg tømte dem i en fei. Vi jobbet som de flittige maurene: rask, rytmisk og solidarisk. Det ville vært kjedelig å stå evighet i kø for bare en pølse eller en vaffel. Fornøyde kunder var viktige. Det var vanvittig hyggelig og det ble gode inntekter. Ca. kl. 12 var det ikke mye folk igjen. Man hadde kanskje dratt hjem eller til caféer med uteservering etter barnetogene….
Av og til suste en eller annen kjølig bris forbi. Vi frøs litt. Vi flyttet nærmere hverandre og pratet. Vi diskuterte hva vi skulle gjøre bedre neste gang. Tross alt hadde vi fått livsviktige salgserfaringer nå. Vi var takknemlige for at det ikke kom en eneste dråpe i dag. Uansett hvor kaldt det måtte bli, ville vi ikke klage. Etter 12 var det lite folk igjen. Kl. 15.45 ville det bli folketog. Salgsteamet vårt sto bare der og ventet. Noen ganger kikket vi litt lengre opp i gaten. Det var mer folk der. Vi lurte på om de som stod der og solgte pølser, hadde gjort det bedre enn oss. Vi hvisket til hverandre: ”Neste gang søker vi om å stå der”.
Det var nesten folketomt der vi stod. Vi begynte å fryse av å stå stille. Våre to biler sto heldigvis parkert like ved. Vi satte oss alle fire i en av bilene, og skrudde på musikk for å få tiden til å gå…. ”Her på denne åsen møtte jeg henne for første gang…. Hvem venter jeg på nå…. Hvem leter jeg etter nå?...” Oi, det var akkurat slikt det var med oss nå. Her i bilen satt vi og ventet og let, men etter hvem? Ved vår ”Fondet for neste kjærlighet viet.no salgsbod” lå fortsatt alt igjen: reklamen, brusen, vaflene og pølsene, men selgerne var søkkvekk! Av og til stakk en eller annen innom salgsboden vår. Ville de kjøpe noe? De lurte sikkert på hvor det var blitt av selgerne, og hvorfor salgsboden stod der så kald og ensom. Vi så dem, men ingen av oss orket å reise oss. I kassettspilleren hadde det kommet enda en vakker sang fra krigen ”Det lilla huset”: ”Om ettermiddag når jeg kikker oppover gaten, tenker jeg på den søte jenta. Jeg har hatt to dagers perm. Det tok meg tid å komme i prat med henne. Hele to dagers perm gikk bort da jeg endelig fikk vite hva hun het…”.
Og tiden gikk. Da klokke var nesten to, gikk vi ut av bilen…. Vi startet jobben på nytt, og gjorde oss klare til det andre salgstrinnet.
Ektemannen til Ha var kommet med jakka til henne. Takk, takk for at du tok vare på vår kompanjong. Hvis Ha skulle bli syk, ville det helt sikkert gått svært galt for teamet!
Denne gangen fikk vi ikke så mange kunder som i morges. Vi hadde allikevel solgt alt da klokken viste 17.00. Sola hadde gått ned. Det ble fort kjempekaldt. Vi pakket sammen, ryddet bort og ble ferdig til ca. kl.17.30. Alle var sultne, for magen vår hadde bare fått servert pølse, vaffel og cola. Huyen Dung som hadde hjulpet til å lage vaffelrøren, hadde invitert oss - ”de fire heltene” - til middag med deilige, varme fylte risruller etter tradisjonell vietnamesisk måte. Takk til familien til bossen Duc og kona Huyen Dung!
Før vi spiste, talte Minh opp dagens utbytte. Det var ikke småpenger gitt!
Etter middagen satt vi og snakket helt til klokke åtte på kvelden…
Takk til alle som hadde vært med på dugnaden!
Og gratulerer ”Fondet for nestekjærlighet viet.no”!
Vi sees om ikke så veldig lenge!
Tinh Thuc Tran – Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen
Norge, den 23.mai 2009
