Besøk i Nha Trang sommer 2009
En morgen sa jeg til min datter, Lilly, at vi skulle overvære en seremoni for utdeling av stipend for skoleåret 2009-2010. Hadde det ikke vært for stipendet så hadde disse studentene og elevene måttet slutte på skolen, fordi deres familier ikke har råd til skoleutgiftene. For den åtte år gamle jenta mi var det å gå på skole en menneskerett, en selvfølge. Jeg strevde i nesten en halv time for å forklare at det ikke var slik i alle land. Ikke visste jeg hvordan Lilly oppfattet forklaringene mine, men hun sa: ”Mamma, jeg gleder meg til å se de fattige elevene og studentene etterpå!”
Den formiddagen var Nha Trang ikke så varm som det hadde vært i våre tre første dager der. Under skyggen av et tre i hagen til en liten kirke i Nha Trang, hilste jeg for første gang på professor Kim Anh og representanten fra ”Fondet for nestekjærlighet viet.no” i Vietnam, lektor Sy Thuong Ho. Deres vennlighet og gjestfrihet gjorde lille meg mindre nervøs i møte med dem, til tross for at jeg hadde tilbrakt det meste av mitt liv på andre siden av kloden.
Etter noen minutter inviterte Sy Thuong Ho oss til huset ved siden av. Hjertet mitt begynte å slå urytmisk. Jeg angret litt på at jeg hadde sagt ja til å overvære denne respektfulle seremonien. Ikke var jeg forsiktig med ord, ei heller flink med ord. Det ville vært katastrofalt hvis jeg kom til å prate tull. Det ville tatt seg ut for lederne i ”Fondet for neste kjærlighet viet.no”, Minh Tuan Nguyen og Minh Duc Tran! Nervøst klemte jeg hånden til datteren min, som hadde holdt seg i nærheten av meg hele tiden. Hun var like rådvill som sin mor: ”Men mamma, jeg har jo ikke gjort noe ting!”. Jeg antok at hun trodde det var mitt signal på at hun hadde gjort noe galt.
Inni i det lille huset var det mange unge mennesker. De virket harmløse, uten bekymring, uten tegn fra det harde livet i mitt hjemland. Jeg kjente en annerledes følelse inni meg. Øynene mine var fylt med væske som gjorde at jeg nesten snublet.
Seremoniens ansvarlig, Sy Thuong Ho, plasserte Lilly og meg ved samme bord som professor Kim Anh. Mine to følgesvenner satt på den andre siden. I følge representasjon fra Sy Thuong, var noen foreldre også til stede. Jeg ble skremt da han sa at jeg var den første av alle fadderne som hadde kommet for å overvære en stipendutdeling. Herregud, jeg burde ikke ha gjort dette. Mitt tilstedsværelse var opprinnelig bare pga. min lille nysgjerrighet på hvordan mitt fadderbarn så ut, og av en veldig personlig, egoistisk årsak: Jeg ville vite om jeg nå klarte å se meg selv fra min barndom gjennom disse unge menneskene. Det var simpelthen slik at jeg hadde kommet til min gamle skole her i Vietnam minst tre ganger, men fortsatt ikke klarte å ta skrittet inn på skolegården for å se igjen mitt gamle klasserom - de slitne pultene og stolene, og for å hilse på mine gamle lærere. Jeg var redd. Kjemperedd for at de gamle bildene stormet tilbake, erobret mine tanker og fikk meg til å gråte. Jeg var også redd for at de vakre minnene som jeg hadde båret på i over tjue år, ville bli helt eller delvis ødelagt. Dette er ingenting i forhold til de fleste problemer her i verden, men for meg og mitt lille hjerte var det tungt nok å bære.
Igjen nevnte Sy Thuong navnet mitt, og at jeg representerte Fondet viet.no. Det var som om jeg datt ned fra den syvende himmelen. Ikke visste jeg helt hvor jeg skulle gjøre av meg før det skjedde noe skade. For øyeblikket var jeg ikke engang i stand til å representere meg selv… Etter hvert fant jeg det tryggest å sitte helt stille og håpe på det beste, - for å unngå den minste oppmerksomhet. Hjertet mitt hoppet helt vilt. Jeg begynte å be om at Sy Thuong skulle glemme at han hadde bedt meg om å si noen ord, da vi snakket sammen på telefon i går.“
Ettersom en av følgevennene mine var en nordmann, hadde Sy Thuong ordnet det slik at en student ved navn Tram Anh Thuy Nguyen oversatte dagens høydepunkter til engelsk. Tram Anh benyttet også anledningen til å minne sine medstudenter og elever om å holde kontakt med fadderne sine og vise sin takknemlighet. Jeg ble litt rørt og samtidig følte jeg en slik respekt for den unge jenta. For å være helt ærlig var det svært lenge siden jeg hadde hørt et ungt menneske snakke så tydelig, harmonisk og rett fra hjertet som Tram Anh. I vår kultur heter det at man skal lære folkeskikk før man lærer A, B, C. Men lenge hadde jeg vært sikker på at det ikke eksisterte lenger i hjemlandet mitt…..
Plutselig slo Tram Anh over til engelsk. Hun oversatte til flytende engelsk alt det hun nettopp hadde sagt på morsmålet sitt. Til min store overraskelse var hennes uttalelse og flyt mye bedre enn de som jeg hadde møtt på den vietnamesiske internasjonale flyplassen Tan Son Nhat, og om bord på flyene til Vietnam Airlines.
Etterpå holdt Tri Tam Phan, en annen student, også en liten tale der hun takket alle i ”Fondet for nestekjærlighet viet.no” som hadde brydd seg om dem. Hun lovte at når hun hadde fullført studiet og fått seg jobb, så skulle hun komme tilbake til fondet viet.no og hjelpe sine etterfølgere.
Jeg ble veldig rørt av Tri Tams tale. Takk til deg, Tri Tam! Du hadde nettopp overbevist meg om at det fortsatt fantes nestekjærlighet hos den unge generasjonen. Du hadde ikke all verdens rikdom, men ønsket å dele det lille du kom til å få med de fattige. Om ikke det ville gi dem mette dager, ville det nok hjelpe dem et stykke på vei. Jeg takket også deg Tram Anh. Du var mitt hjemlands fremtid og lys. Takk til ”Fondet for nestekjærlighet viet.no” som hadde gitt meg håp!
Videre rådet professor Kim Anh studentene ti å jobbe hardt med skolearbeid og være målrettet. Hun jobbet i Universitet i Nha Trang, og hadde vært i Norge mange ganger i forbindelse med noen samarbeidsprosjekter med universitetene i Norge. Hun var svært god i engelsk. Hun understrekket ordet ”output”, og bad studentene å huske ordet.
Jeg datt nesten ut av stolen da Sy Thuong ropte på meg. Jeg som både trodde og håpet at han hadde glemt meg. Jeg var totalt forvirret. Jeg snakket vietnamesisk som et barn ettersom jeg hadde gått på skole i Vietnam til 7.trinn. Nå ville han at jeg skulle tale foran alle språkekspertene i denne forsamlingen. Hva skulle jeg gjøre? Riktignok hadde jeg tenkt litt på hans forslag i går, men jeg hadde ikke rukket å tenkt på hvordan jeg skulle uttrykke mine tanker. De var bare i stikkord. Etter noen inn- og utpust for å finne frem litt selvtillit, bestemte jeg meg for å komme med en liten innrømmelse: ”Aller først vil jeg be om forståelse, spesielt fra lektor Sy Thuong Ho, professor Kim Anh og alle foreldrene, for at jeg ikke snakker morsmålet så flytende og riktig som jeg burde”.
Det hjalp, for jeg følte en stor respekt til meg selv, da jeg hadde klart å innrømme min svakhet! Jeg tok enda en lang pust, og kikket ned på salen der de satt. Det var som om noe som hadde satt seg fast i halsen min. De svært unge menneskene der nede hadde måttet gå gjennom alt for mye i dette harde livet. Mye mer enn hva jeg hadde opplevd, selv om noen var bare halvparten så gamle som jeg er. Hva skulle jeg si nå? Deres barndom bestod allerede av bekymringer og strev. Jeg ville ikke stå her og påføre dem enda mer press, bare fordi jeg hadde hjulpet dem med ett eller to hundre US dollar i året. Jeg kikket på dem enda en gang. Og så pustet jeg dypt inn enda en gang.
Så sa jeg: ”Når jeg nå står her og ser på dere, minner det meg om den gangen da jeg gikk på skole. Familien min var svært fattig. Jeg hadde bare to plagg å skifte med. Når det hadde regnet, måtte jeg skynde meg å vaske klærne og henge dem opp til tørk. Noen ganger rakk ikke klærne å bli tørre, men jeg måtte allikevel ha dem på meg for å kunne komme meg på skolen. Men uansett hvor skoleflink en var, ble en alltid rangert bak sønnene og døtrene til rektor og viserektor…
”Vårt hjemland er fortsatt svært fattig, både økonomisk og på mange andre områder. De som har kommet seg ut av landet slik som meg, har kanskje ikke mulighet til å gjøre noe for hjemlandet. Å yte hjelp, ja, vi vil så gjerne strekke ut en hånd, men vi alle har familiemedlemmer igjen i Vietnam som også trenger vår hjelp…. Jeg skulle bare ønske at mange fortsatt kunne huske at det også finnes andre som også er svært trengende og hjelpetrengende. Jeg vil så gjerne takke dere som har strevd og fortsatt strever hardt på skolebenken for å kunne gå en lysere fremtid i møte. Når deres fremtid faktisk er bedre, da har dere tatt hjemlandet vårt et skritt videre i utviklingen. Det er takket være deres innsats”.
Snart var øynene mine ikke i stand til å holde igjen den væsken som hadde samlet seg opp i dem. Jeg ville avslutte selv om jeg ennå ikke hadde klart å nevnte det jeg ville si:
”Jeg og alle de andre utvandrere kan ikke gjøre noe stort for hjemlandet vårt. Derfor ligger vårt lands skjebne i deres hender. Derfor skylder jeg, i bunn og grunn dere, den unge generasjonen, en stor takk!”.
Datteren min, Lilly, kunne ikke særlig mye vietnamesisk. Hun hadde mistet den gleden hun måtte ha følt da vi snakket sammen om morgen. Hun løp inn og ut av rommet, lekte med noen fisker i hagen ute, og var opptatt med ett eller annet der ute.
Min norske nabo ble også bedt om å holde en liten tale. Reidar ble litt overrasket, men den medfødte selvtillitt i det norske blod, holdt ham ikke opptatt lenge. Han fortalte om reisemulighetene han hadde hatt siden han gikk på skole. Det hadde hjulpet ham å utforske verdenssamfunnet og ha forståelse for livet. Men intet annet sted hadde gitt ham så mye opplevelse, forståelse og gjort så mye inntrykk på ham - som her i Vietnam.
Stipendutdelingen tok slutt omtrent da alle vietnamesiske familier var ferdig med lunsjen sin. Vi fikk derfor litt småmat. Plutselig hørte vi Lilly skrek. En liten ulykke hadde skjedd henne der hun løp frem og tilbake, inn og ut av rommet. Mors instinkt fortalte meg fort at den lille datteren min ville ha litt oppmerksomhet fra mor, som et lite øyeblikk hadde vært så opptatt med noe annet og noen andre enn henne.
Her under skyggen til det lille treet, fantes det på ett og samme øyeblikk, mange svært forskjellige skjebner!
Den formiddagen dro vår lille gruppe på fire, på besøk hos mitt fadderbarn Thanh Mai Quach. Vi ble servert litt sjøsnacks, som familien hennes vanligvis solgte hver kveld.
Etterpå dro vi hjem til hotellet. Jeg låste hotellrommet, slo av alt lys og lå våken med mange tanker som jeg ikke klarte helt å sortere - helt til det ble kveld og bekmørkt ute…..
Vietnam - mitt fedreland og hjemland - var fortsatt svært fattig….
Trang Nguyen, sommer 2009
